Prosjektet

Det er hjernen vår som bestemmer hvordan vi har det. Livet er fantastisk.
«Jan Arild Karlsen, Sørlandet, 2023»

Men nå trenger æ din hjelp her på heia!

50 minutter fra Kristiansand og Kjevik flyplass. Ikke en lyd.

Ingen beskrivelse er tilgjengelig.

Æ fikk mæ en skikkelig smell og blei avhengig av daglig trening. Æ kjøpte ei hyttetomt på heia og begynte å jobbe. Hytta er spesiell, men det er plassen som er paradis. En plass å være helt aleine, eller sammen med de beste.

Nå er æ halvveis i hyttebygginga og trenger hjelp. Æ har hverken krefter eller kunnskap, og heller ikke råd til å fullføre. Å sette mæ i stor gjeld og bli avhengig av fast utleie er heller ikke fristende. Æ blir 60 til sommeren og har det egentlig veldig bra. Men det blir litt kjedelig i lengda.

Æ vil spørre dæ pent om du vil hjelpe å gjøre ferdig hytta. Dette er del 1 av plottet mitt. Om du vil være så snill å utvide hytta mi. Om du også vil bygge en gapahuk med bålplass og vedbod? Et par flatprammer hadde også vært fantastisk. På toppen av alt det praktiske arbeidet tror æ nesten du må skrive litt her i bloggen au. Et steg av gangen. Æ håper at mye er i orden om 5 år?

Æ vil prøve å få til en byttehandel? Noen dager med fred, frihet og fluefiske mot ei økt med litt hyttebygging.

Vannet er veldig tungvint å fiske uten båt og her selges ikke fiskekort. Men fra en flatpram vil du oppleve noe spesielt. Et perfekt utforma sportsfiskevann med 100 års skriftlig historie som storørret vann. Og det beste av alt. Dykke blir aleine utpå der.



Alle som følger prosjektet, og har lyst, må ha en mulighet til å låne hytta/plassen. Men æ vett ikke hvordan enda, og Storbonden har siste ordet. Akkurat som på Farmen.

Håper det er noen voksne som tar ansvar her!

Er det mulig for en gamling å slå sæ gjennom lagene av pynt og fjas på nettet? Æ er trygg på at plassen, hytta og ideen er spesielle nok til å fungere. Ikke like trygg på mæ sjøl når det gjelder tekst og bilder. Men æ tror det kan bli gøy.

Sjøl om æ også ser på dette som ei sosialt greie, så kan æ reise hjem når jobben er gjort. Men æ kan også tilby en Michelin-camp hvis dykke trives best i telt eller hengekøyer.

Hvis du, kjapt og enkelt, ønsker å være helt aleine, på en nydelig plass, med mye pent vær? Da tror æ paradiset er helt  i toppskiktet. 

Sikt høyt, sikt på månen. Hvis du bommer så havner du blant stjernene.
“Arvid Mæland, 2022”

Følg Prosjektet på Facebook og Instagram

Til Toppen   Til Forside

Arbeidsliv

Dette er bare interessant hvis du vurderer å være med på prosjektet, og treffe mæ.

Dette er skrevet for å prøve å få litt balanse i maset mitt. Æ var en ganske god og stabil arbeider. Det er viktig for mæ å få frem at æ ikke har for vane å sette mæ på ræva og skriker etter hjelp. At æ ikke er slapp og uengasjert.

Æ starta med sandblåsing/industrimaling som 16 åring. Det var en knallhard, farlig og skitten drittjobb. Det ble noen år med mye slit og rot og mye drikking. Alle kjøpte noen øl til frokost og det var alltid en bil til vinmonopolet i middagspausen. Men med litt reising og noen turer i Nordsjøen så kom det inn penger til både mat og drikke.

Etter hvert blei æ malings inspektør hos Kværner Rosenberg. En vakker dag kom Shell’s prosjektleder å spørre om æ ville overta ansvaret for maling og isolasjon på Draugen prosjektet. Det var en lett avgjørelse. Ny kjeledress, dobbel lønn og alt fixa. Flytte ut fra brakkeriggen på Rosenberg verft og inn i en stor leilighet i Stavanger sentrum, med taxi til jobb. Æ hadde faktisk fått Norges mest ettertrakta malerjobb. Æ hadde nådd toppen, og det var noe dritt. Æ var 28 år og rocker, mens resten av Shell staben var 55+ og mest interesserte i kaffe og wienerbrød. Å fortsette festen sammen med guttene som æ kontrollerte på dagtid ble også vanskelig. Det er eneste gangen i livet æ har følt meg ensom.

Men æ er stolt, som en hane, over å bli valgt inn i ledelsen ved bygging av verdens kuleste oljeplattform.

Plattformene våre er noen av verdens største og mest avanserte byggverk, som mi plasserer i et av verdens hardeste miljøer. Vi har noen råe ingeniører.

Da Draugen var ferdig blei æ tilbudt den samme jobben for Conoco da de bygde Heidrun. I pausen etter Heidrun plattformen testa æ en jobb som lærer i fengselsundervisninga hjemme i Kristiansand. På dette tidspunktet hadde æ tilbud fra alle kanter om å reise alle veier og kjæresten var plutselig gravid.

Etter mye pappa tenkning, og noen uker sammen med elevene, ble valget enkelt. Å jobbe med mennesker var dessuten så mye mer spennende enn å passe på noe maling ute i Nordsjøen. Lønna blei selvfølgelig halvert, men for første gang i livet mitt gledet æ mæ til å reise på jobb. De første årene var æ innleid som konsulent, men til slutt måtte æ innom UIA og ta pedagogikken. Æ blei yrkesskole lærer, adjunkt med opprykk, med 3-4 elever og risikotillegg. Inntaket av elever gjorde vi fra bunnen av samfunnet der fengselet hadde første prioritet.

Som lærer møtte æ mange unge og lovende banditter og noen tøffe gjengangere. Æ traff mange som aldri har hatt en sjans i livet. Mange hadde vokst opp i hjem som ble styrt av frykt, vold og rus. Daglig hørte æ historier som sjokkerte mæ. Både om hva guttene hadde gjort og hva de var blitt utsatt for. Noen ting var så drøye at æ måtte inn å “debriefes” og diskutere taushetsplikt og reaksjoner med ledelsen ved yrkesskolen.

Æ blei i overkant involvert i disse “bandittene”. Æ ville så gjerne være den ene autoriteten de respekterte. Æ ville så gjerne gjøre en forskjell. Mange begravelser senere er æ ikke sikker på noen ting.

Når æ ringte og fortalte at æ hadde styrt malinga på Draugen og Heidrun var det “ingen” som sa nei til å ansette elevene våre, sjøl om de kom rett fra fengselet. Æ viste, innerst inne, at flesteparten ikke ville klare å stå i en jobb over tid. Æ viste bare ikke hvem. Æ valgte å gi alle med vilje og stabilitet en mulighet til å vise seg frem i en skikkelig jobb.

Mi lagde et 3 måneders kurs rettet mot oljeindustrien og fikk fengsel, yrkesskole og NAV med på planen. Så begynte mi å sende en strøm av “problemgutter” ut i rotasjon rundt på skipsverftene på Vestlandet.

Mi blei så effektive at det blei både konferanse med to ministre (Jon Lilletun og en annen fyr) til stede i Kristiansand og et EU-prosjekt basert på den lille klassen vår (Skruen) Når mi regna på antall elever i jobb pr. lærer så var mi 2-300 ganger mer effektive enn resten av fengsels Norge.

Klassen vår og Kristiansand fengsel fikk besøk av lærere, ledere og fengselsansatte fra Irland, Nord-Irland, Helles, Romania og Italia.

Det var en spesiell opplevelse å gå inn i ei fengsels celle med 20-30 fanger i tre etasjers køyer i Romania. Å surre rundt mellom bare mordere og seksualforbrytere i et gammelt stjernefengsel i Dublin var au sprøtt. I Belfast var alt delt på grunn av protestanter og katolikker.

Etter “1000 møter og 1000 stivpynta middager” fikk mi faktisk samla oss om noen ganske kostbare felles vyer for kriminalomsorg i EU. I tilfelle du lurer så er Norge suverent best på dette også.

Så blei æ feiloperert og blei NAVer som 42 åring, ca.

Underveis har æ starte noen firmaer og klubber. Alle firmaer er nedlagt uten konkurser. Æ har alltid likt å dille med noe. Gjerne begynne på noe nytt. Æ er dessverre ikke en stayer. Ting blir fort kjedelig.

Følg Prosjektet på Facebook og Instagram

Til Toppen   Til Forside

Narkose

Narkose

Dette er bare interessant hvis du vurderer å være med på prosjektet, og treffe mæ.

Kanskje noen synes det er litt spennende med litt psykisk vingling og galskap. Døgnene i koma er grunnen til det meste av “luriumet” som har inntatt hjernebarken min. Oppvåkninga var drøy.

Det var tøft å ta inn at man hadde fått skikkelig juling. At livet plutselig hadde blitt mye vanskeligere og mer smertefullt. Men det var hodet mitt som bekymra mæ mest. Æ tenkte ukjente tanker og var blitt usikker på alt. Æ skjønte at æ var skikkelig dopa med Epiduralpumpe i ryggen og Morfinpumpe i halsen. Men dette var ikke bare rus.

Det roa seg heldigvis ved hjelp av noen traumemøter, justering av smerteregime, og litt tid. Æ vil takke og bukke til alle dere i hvitt. Det har vært fantastisk å se dere.

Så fort æ klarte å bruke telefonen igjen, skrev æ ned det æ hadde opplevd. I etterkant har æ prøvd å få det litt mer lesbart og tilført ei innledning og ei avslutning. Men innholdet er uforandret. Det var noen spennende minutter, timer og dager.

Her er slik æ husket det 2-3 uker etter ulykka.

“Da æ våkna var det bare fortsettelsen på et langt mareritt. Et mareritt som ikke hadde foregått på jorda. Æ hadde streifet nedom tusenvis av ganger, men det var ikke der æ oppholdt mæ mest. Eller, blei oppholdt, er mer riktig. Æ hadde ingen innflytelse. Æ ble skyfla rundt i et hav av jævlige situasjoner der æ måtte ta vanskelige valg uten betydning. Alt gikk i et tempo som æ ikke klarte å følge med på. Det ble pusha noen grenser i de døgnene.

Æ våkna på Arendal sykehus av en hvit skikkelse som sa Jan Arild, Jan Arild, Jan Arild kan du høre mæ?
“Aaaaaa”
Jan Arild, du er på sykehus. Du har vært med i ei båtulykke. Vi har holdt deg i koma i 4 døgn. Skjønner du Jan Arild?
“Aaaa”
Æ fikk noen sekunder til å ta inn situasjonen. Æ var på et sykehus omgitt av slanger og ledninger som gikk mot en stabel med instrumenter som blinka og blunka te mæ. Det minna mæ om da jeg kjøpte pioneer stereorack i ungdommen. Men denne stabelen var mye høyere, og blå.

Er du der Jan Arild spurte den hvite mannen igjen. “Aaaa en aaaa”. Det var umulig å snakke. Æ hadde noe stort i kjeften. Æ ville bare rive det ut, men armene fungerte ikke?

Æ følte meg veldig grumsete, men æ skjønte at dette ikke var greit. Æ har våkna opp fra koma 15-20 ganger tidligere etter forskjellige ulykker og operasjoner. Å våkne opp fra koma er alltid litt kjipt. Man er forvirra, tørst, og det gjør vondt. Men dette var noe helt annet. En helt annen situasjon. Ingen som pleide å mase på mæ når æ våkna fra koma. Det var alltid mæ som maste. Æ maste alltid om vann og fikk en liten svamp æ kunne suge ut litt fuktighet ut av. Og så maste æ om morfin, som æ aldri fikk på første forsøk. Så var det røykeplaster. Men her var det ei helt annen stemning. Legen var hyggelig, men bestemt. Æ så at det var flere hvite rundt mæ. Nesten som i drømmene æ akkurat hadde kommet meg ut fra. Men nå var æ hjemme igjen. Det var æ nesten sikker på.
Uansett så følte æ mæ fortsatt helt hjelpeløs. Æ kunne ikke bevege en finger. Æ kunne bare tenke litt og si aaaaa.

Æ ble mer og mer sikker på at æ var på jorda og at æ var våken. Æ var ikke aleine og antakelig var æ på bedringens vei. Det var da noe.

Han hvite nevnte noe om Arendal. Det hørtes ganske trygt syns æ. Det er mindre enn 10 mil fra Vennesla. Akkurat nå føltes Arendal helt nydelig. For et par minutter siden var æ tross alt ute i kosmos, på vei til helvete. Da funker Arendal veldig bra.

Men marerittet hadde flere overraskelser på lur. Jan Arild, purra mannen i hvitt. “Aaaa aarraarr” Nå hadde æ vært våken i 3-4 minutter og fått zooma inn litt. Du har slått hull på lungene dine Jan Arild. “Aaarra”. Vi har fylt lungene dine med vann, sa han. Æ nikka hver gang det kom ny informasjons og lagde noen lyder. Det vannet må vi ha ut igjen før du kan puste sjøl. Æ nikka, men æ ville egentlig ikke dette. Vi tar ut det vi klarer før vi fjerner slangen du har i halsen. Så må du bøye deg fort fremover og spy ut resten. Spy så mye du klarer Karlsen, så begynner du å puste etterpå. Nå var det plutselig Karlsen. Æ nikka. Akkurat da var æ livredd. Skulle dette skje nå? Hva var dette. Hadde æ våkna, eller var dette bare enda mer mareritt? Dette grudde æ mæ noe jævlig til. At dette var avhengig av at æ gjorde alt riktig likte æ dårlig. Nå skjønte æ at æ hadde en tjukk slange inn i kjeften. Det blei plutselig grusomt ubehagelig.
Men æ fikk ikke mer tid til å tenke på slangen. Da teller vi til 3 Karlsen sa sjefen i hvitt. Æ nikka og tenkte at nå går alt til helvete igjen.
1, 2, 3, sa mannen, og alt ble kaos med masse folk som holdt mæ i hodet og vippa mæ rundt. Noen sekunder med galskap senere sto spruten ut av kjeften og æ dro inn luft. Det fortsatte å sprute noe greier ut av alle åpninger, men æ fikk luft. Verdens beste luft.

Da den verste sprutinga, surklinga og harkinga var over fikk æ tilbake troa på å overleve igjen. Nå kunne æ puste ganske greit og prøve å finne en rød tråd i denne galskapen. Hva var det som skjedde.
Ei sykesøster kom bort og tørka mæ i ansiktet og spurte hvordan æ hadde det. Æ tror æ er blitt religiøs, svarte æ. Æ blei veldig overaska over ordene som kom ut av kjeften min. Æ har aldri vært religiøs eller hatt andre svermerier i den retningen.

Men nå var det umulig å finne andre fornuftige forklaringer enn at æ hadde møtt noe gudommelige, eller kanskje det var selveste satan æ hadde hilst på? Følelsen av å ha opplevd de siste døgnene i super hastighet og -intensitet var tøffe. At æ bare husket vonde og umulige episoder stressa mæ voldsomt. Æ lukka øynene for å få litt ro. Det føltes som å stege rett inn i helvete igjen. Farten økte, og marerittene satte i gang igjen. Æ sperra opp øyene igjen og var redd. De hvite ville at æ skulle slappe av og sove litt. Men det var absolutt det siste æ ville. Psyken hadde fått seg en real trøkk.

De neste timene fikk æ bedre oversikt over hvordan det sto til med den fysiske biten. Æ hadde knust begge overarmene. Disse hadde blitt åpnet opp og de største beinbitene blei pusla sammen. Ved hjelp av plater og skruer hadde de fått ting til å henge sånn noenlunde sammen. Begge armene måtte åpnes på nytt senere. Den ene ramla fra hverandre på sykehus, den ander hadde for lange skruer. Så hadde æ fått en smell i brystet som hadde brekt alle ribbeina, brystbeinet og punktert lungene. Noe hadde bommet på øye med 1 cm, noe hadde truffet panna og begge beinene trengte 15-20 sting hver. Æ hadde gått på min livs største smell, men æ var fortsatt for rusa til å skjønne det. Og så dukka mamma opp og mi begynte å grine.

Det er enkelt å innse at kroppen er blitt litt ødelagt. Langt vanskeligere er det når det synker inn at hodet au har fått seg en karamell. Det surret nye ukjente tankemønstre rundt i knotten. Det blei noen vanskelige dager på alle måter. Æ opplevde mye de 4 døgnene som må forbli inne i hodet mitt. Æ blir fortsatt kvalm når æ ramler inn i dette grumset. Det tok noen uker før æ klarte å støte vekk det religiøse svermeriet som hadde funnet veien inn i hodet mitt. Men nå er æ fin, tror æ?

Æ tar aldri bilder eller poster noe fra sykehus eller når æ er syk. Æ venter til æ er frisk og kan poste et positivt innlegg. Bildet under ble levert til mæ ei ukes tid etter ulykka. Da hadde æ klart å gå noen meter på en prekestol. Dette førte dessverre til at alt raste sammen inni armen. Det var en merkelig følelse å “flytte armen noen cm. før armen begynner å flytte seg.

Nå fungerer både kropp og hode ganske bra, tror æ. I alle fall sånn passe.

Følg Prosjektet på Facebook og Instagram

Til Toppen   Til Forside

På helsa løs

Dette er bare interessant hvis du vurderer å være med på prosjektet, og treffe mæ.

Hyttetomta blei kjøpt utelukkende for å ha en plass å jobbe og trene. Et prosjekt som skulle tvinge mæ til å jobbe hardt og komme mæ på beinene. Æ hadde et håp om å få til noe tørt og varmt, men forberedt på å måtte “kaste inn handkleet”. Målet er oppnådd både med hytte og helse, men æ har funnet ut at æ aldri kan stoppe.

Kroppen min er til å leve med så lenge den beveges litt. Men æ trenger mange timer i senga og er stiv som en stokk hver morgen. Det tar gjerne 12-14 timer å “fange” 6-8 timer søvn. Når kroppen er trøblete, kjører æ ei fast tankerekk med deilige minner mens æ venter på at morfinen skal sende mæ tilbake til Ole Lukkøye.

På morgenen trenger æ litt medisiner igjen, og litt tid, for å komme mæ på beinene. Etterpå tikker og går det ganske greit, syns æ. Men ei tilgjengelig seng er utgangspunkt for alt som planlegges. Æ må ha en rømningsvei. Æ reiser ikke på byen uten et hotellrom. Men med et hotellrom i bakhånd kan æ både rocke og danse litt. Da halter æ rundt og er klar for det meste.

Det er selvfølgelig ikke bare uflaks at æ har blitt litt “skeiv i ramma”. Æ har alltid vært litt vill og uvøren. Skadene mine favner alt fra uforskyldt og uflaks til idioti og galskap. Jakten på de gode kickene kan være vanskelig å kontrollere. Men mi må aldri stoppe jakta.

Kroppen har fått mye juling, men det har sannelig også hodet. 10 år med tynner, mye lengre med alkohol og et par solide smeller i knollen merkes. Men det var uten tvil dagene i koma som førte til den største forandringa i topplokket. Det har blitt annerledes, og det siger på. Æ har et håp om at det er både på godt og vondt, sett både innen- og utenfra? Årene på heia har sikkert også satt sitt preg? Men heldigvis trives æ fortsatt med mæ sjøl og nesten alle andre mennesker. Og det er fortsatt noen som trives sammen med mæ.

Hytteideen startet med et stort smell for 6-7 år sia. At det smeller litt rundt mæ har vært en rød tråd gjennom livet mitt. Når det kom en sykebil, eller et helikopter, var det ofte mæ de skulle hente.
Det starta i fotball der æ ikke var spesielt god. Men æ kompenserte med knallharde taklinger. Slalåmskiene beherska æ litt bedre og der kunne overmøtet mitt virkelig brukes til noe gøy. Æ reiv av 8-10 korsbånd og leddbånd før æ slutta med sport. Det gikk greit å fixe da, men det merkes nå. På motorsykkel gikk det overaskende greit. Æ har bare et lite arr på leggen etter ulykker på 2 hjuling. Seinere i livet måtte æ bytte høyre hofte etter 3 tidligere operasjoner. Det gikk ikke bra, og æ ble uføre og halt. Det førte til at æ fikk ei erstatning fra Norsk Pasientskade Erstatning som ga mæ litt økonomisk slingringsmonn. Det har vært viktig!

Den siste smellen var det bra trøkk i. Bestekameraten min og mæ hadde en plan om å være med på en fiskekonkurranse i Oggevann. Men det blei bare surr i båten utover natta. Plutselig smalt det og det ble helikopter til Arendal sykehus der de putta mæ i koma i 4 døgn. Æ våkna til knuste armer, alle ribbein og brystbeinet var brukket og lungene punktert++. Æ husker at æ lå i senga med begge armene i fatler og kikka nedover de bandasjerte beinene mine. Nede på ankelen hadde noen skrevet med rød tusj, “Kanskje brukket”. Da hang æ skikkelig med nebbet.

Det var foreløpig siste gang æ hadde brukt for anestesi lege. Jippi.

Æ skjønte fort at denne gangen holdt det ikke med noen runder hos fysioterapeuten. Æ har trent mæ opp 8-10 ganger etter operasjoner og sykehusopphold. Det er noe av det kjedeligste æ vett. Tanken om årevis med faste dager på et treningssenter var nesten umulig å tenke. Det ble heldigvis bare 8 måneder med løfting av vekter før æ traff jackpot.

Æ ble eier av 4 mål branntomt ved det fineste vannet æ viste om. Hele lia så ut som svarte helvete. Men æ starta i en kant og tok tilbake en liten flekk. Naturen ordnet resten.

Å være positiv er gull. Men æ vett samtidig at æ driver med mye som er livsfarlig her oppe. Æ behersker ingenting av det æ driver med, og æ er helt aleine. Æ har alltid med telefonen når æ beveger mæ utenfor hytta. Min store frykt er å bli liggende fastklemt under et tre eller et kjøretøy. Derfor lager æ telefon avtaler med venner når æ skal felle et tre eller gjøre andre farlige ting. Æ tenker HMS og gjør så godt æ kan for å holde mæ unna farlige situasjoner. Samtidig så håper æ inderlig at hvis det kommer en ny stor smell så må den for guds skyld være hard nok.

Æ er ikke sprek, men æ fungerer helt fint. Æ gjør mer enn de fleste på min alder, men æ trenger litt hjelp fra “big pharma”. Æ trenger litt Morfin og Testosteron for å smøre både hode og kropp.

Æ vil prøve å ikke mene for mye her. Men æ vil gi et råd til alle dere mannfolk som har passert 50 år. Sjekk testosteronnivået ditt. Nå tenker du sikkert på potensen? Jepp, det fungerer nesten tungvint bra. Men det er i psyken den store verdien ligger. Du blir fornøyd med deg sjøl, får troa tilbake og ser lyst på fremtiden. Du blir optimist. Dessuten begynner kroppen å bygge muskler igjen. For meg har det vært et vidunder stoff på blå resept. Æ føler mæ som en mann igjen.

Æ var hos urolog i november. Deretter blei det MR, spesialist, MR i et rasende tempo. Lille julaften hadde æ fått prostata kreft. Det er ikke veldig stressende, og det kan vel for faen ikke være prostataen som skal knekke mæ? Syns bare det dugde som nyhet her til slutt.

Dette går kjempebra. Men med litt småtrøblete netter er det blitt enda viktigere at dagene har noe å gi. Selv om æ nesten har slutta med alkohol vil æ gjerne at det skal være litt fest. Håper at æ treffer nye folk som gir meg litt av det æ søker. Kanskje du, siden du faktisk gidder å lese dette?

Følg Prosjektet på Facebook og Instagram

Til Toppen   Til Forside

Æ har fått gulv

Æ har lett høyt og lavt for å finne riktig gulv til hytta. Siden hytta allerede hadde betonggulv hadde æ ingen hast. Betong føltes som luksus i forhold til de fuktige jordgulvene som hadde vært standarden ute i skogen. Heldigvis blei æ aldri fornøyd med forslagene æ fikk fra butikker og diverse nettfora.

I høst fikk æ kontakt med en snekker som jobbet med å rive den gamle låven på Frøysaa gård i Iveland kommune. Da æ fikk se plankene blei æ sikker på at dette var perfekt. Æ hadde allerede en plan om å kombinere dette med litt resirkulerte teglstein. Steinen, som æ allerede hadde brukt i kjøkkenbenken, var en gave fra en god kamerat.

Trevirket er tatt fra låvegulvet og er 150-200 år gammelt og 50mm tykt. Det er fult av spor fra mennesker, hest og traktor. Æ syns det er perfekt. Fikk også lagd senger og et møbel fra samme materialene. Teglsteinen er fra samme tidsperiode.

 

 

 

 

 

Æ elsker dette gulvet.

 

Følg Prosjektet på Facebook og Instagram

Til Toppen   Til Forside

Tankespinn & drømmerier

Da det ble varmt og tørt i hytta stoppa mye av fremdriften. Det har bare blitt litt fikling de siste årene. Men det har vært mye tenking. Da ligger æ ofte i senga og kikker i taket. Resultatet av denne tenkinga har blitt denne bloggen med mål om en god gammeldags byttehandel.

For å få dette til å fungere så vil det trenges noe lederskap. Æ håper det finnes der ute? Æ er håpløs med hendene og begynner å bli litt håpløs i hodet også, syns æ. Æ har aldri samarbeidet med noen over internett før. Alt dette er helt nytt for mæ.

Æ har heller aldri skrevet noe annet enn rapporter og søknader. Så æ sitter og filer på setningene og prøver å få vekk de verste hakkene. Det tøffeste vil uansett bli å vise sæ på film. Og kanskje snakke på film. Æ får frysninger. Men æ skal klare litt hvis det blir helt nødvendig, tru æ.

Alle som kommer til hytta, blir kokk. Du må ikke vente på at æ skal spørre om du er sulten. Det har blitt sånn at Cola bokser har blitt min faste energikilde og fast føde skaper krøll i magen. Hvis æ plutselig tryller frem en deilig middag, da er det ekte magi. Men æ tar gjerne oppvasken.

En måte å ordne hytta på er å tjene nok penger til å kjøpe hele pakka. Det hadde vært ei nydelig løsning, og sånne ting skjer på nett har æ hørt. Men den dugnadsgreia virker både mer oppnåelig og mye gøyere. Hvis æ klarer å få noen tusen følgers så tror æ at det finnes noen urbane villmenn som har lyst til å felle noen trær og dra ut litt tømmer med ATVen midtvinters, eller komme her til våren for å hjelpe å støpe?

Æ må bevege mæ daglig, og det hadde vært hyggelig med selskap. Æ er sikker på at du kommer til å føle dæ trygg og ha det greit her oppe på heia. Æ ser på mæ sjøl som ei snill pingle. Æ vil bare ha det litt gøy de siste årene som beinene fortsatt bærer mæ. Og æ vil prøve å få opp ei grei hytte og kanskje få etablert litt utleie før ungene overtar.

Det er tvilsomt at ungene ønsker å tilbringe veldig mye tid i skogen i ung alder. Det er for spesielt interesserte. Men æ håper at utsikten til gode leieinntekter vil gjøre at de vurderer å beholde hytta og bruke den når de trenger ei rekonfigurering. Det er del 2 av plottet.

Hvis de derimot ønsker å selge hytta så håper æ at den er blitt såpass kjent at de får skikkelig betalt. Det er del 3 av plottet.

Hvis man ønsker sæ ei sosial helg sammen med den nye kjæresten er mulighetene enorme. På Finn.no kan man få leid 193 hytter på Hovden neste helg. Eller man kan legge sæ inn på hotell. Det er ikke like enkelt hvis du ønsker at dere skal være helt aleine ute i naturen den samme helga. Da blir det gjerne telt eller hengekøyer, som er fint. Eller, mi kan møtes på Kjevik flyplass og dykke vil ha parkert ATV’en og ha fyr i ovnen innen en time. Det må vel ha en verdi?

Hvis æ får oppfylt drømmen blir hytta et fantastisk elskovsrede. Nesten i seneste laget for egen del, men æ vet fortsatt hvordan æ vil ha det. En fantastisk plass å tilbringe en weekend med den nye kjæresten. Gjerne midtvinters, i en halv meter nysnø. Laste på ATVen og følge brøytestikkene til hytta og spa sæ inn. Fyre opp i ovnen og hoppe i ei iskald dobbeltseng og svette blod. Det kan bli så jævlig bra.


Men foreløpig er plassen best egnet for oss som er oppvokst i gapahuker og telt. Alt er på halv 8 og utedoen er litt skummel, sier gjestene.

Plassen ser egentlig ut som en sigøynerleir med brakker, gravemaskin, tilhenger, ved og masse materialer. Sånn må det bli mens det bygges, og her skal det bygges lenge. De nye trærne som har vokst opp etter brannen har blitt noen meter høye og de siste lange furuene kan snart felles. Da blir paradiset vakkert også. Kampen har 30 åpne og gode år foran seg i paradis.


En av mine faste sommergjester.

Følg Prosjektet på Facebook og Instagram

Til Toppen   Til Forside

Fra A til NÅ

Æ hadde knust overkroppen i en båt ulykke og det ble mye tid på treningssentre. Da kom æ til å tenke på ruinene av ei hytte som hadde dukka opp etter hogst og skogbrann ved min favoritt fiskevann. Æ skreiv et brev til eieren og fikk kjøpt branntomta. Det ble min siste dag på treningssenteret.

Uka etter kjøpte æ motorsag og fullt verneutstyr. Æ handla også en ATV med 6 hjuls drift. Denne doningen sprengte alle grenser for hva æ trodde var mulig for et kjøretøy og æ følte mæ både som Konge og Bambi. De første to månedene gikk til å rydde tomta for velta trær og enorme mengder greiner. Det har blitt mange bål. Men det blir aldri nok bål.

Æ prøvde å tegne første del av hytta i 3D (google sketchup), men æ feila stort. Planen for utvidelsen er derfor ganske enkel. Søk og bygg ei ny hytte og spleis den sammen med den gamle. Den nye skal inneholde bad, et soverom med skråvinduer for stjernekikking fra senga, og. En loddrett bakvegg er ønskelig hvis noen finner ei grei løsning. Det er det.

Ingen beskrivelse er tilgjengelig. 

Ingen beskrivelse er tilgjengelig.

Så surra æ det til med gravemaskinen. Æ tok en 540 med 8 tonneren. Ref. Guttungen. Æ fikk kjøpt ei brukt hytte til graveren  og fikk kontakt med en flink mekaniker som fikk den på beltene igjen.

Heldigvis hadde æ gravd ferdig både tomt og tilkomst før æ tok saltøen. Æ hadde også kjørt inn 25m³ pukk, med ATVen, og gjort tomta ferdig til å støpe sålen. Neste oppgave var å få inn 10m³ med sand, uten gravemaskin. Det tok litt tid, men var en helt grei jobb for både armer og bein.

Da sålen var støpt startet jentungen og mæ hyttelivet med overnatting på det nystøpte gulvet for å kikke på meteorstormen Perseidene. Det blei klar himmel og æ fikk oppleve at jentungen fikk se sine første hundre stjerneskudd. En nydelig start på hyttelivet.

Deretter måtte det hentes inn ekspertise. Det er imponerende å se noen sette sammen et “3D-puslespill” med full kontroll. Dag Søren Omdal, tømmerstokkenes herre og supermann klikka dette sammen som en lek. Så gikk det slag i slag med panel, membran og isolasjon.

Ingen beskrivelse er tilgjengelig.

Ingen beskrivelse er tilgjengelig.

Ingen beskrivelse er tilgjengelig.

Ingen beskrivelse er tilgjengelig.

Så begynte æ å daffe rundt hytta uten å få gjort noe særlig. Men æ løfter og flytter på ting så kroppen blir fornøyd. Og æ nyter livet som det er.

Den siste store investeringen i hytta var gulv. En kombinasjon av resirkulerte plank og teglstein.

Paradiset er fortsatt litt rotete og shabby, men er lettstelt og pyntbar når den tid kommer. Man må uansett ut på vannet for å skjønne plassen.

Hytta er lita, tøff og tungvinn. Hovedargumentet for å bygge akkurat denne hytta var utsikten til mye kroppsarbeid. Og æ håpte at det skulle bli billig.

Følg Prosjektet på Facebook og Instagram

Til Toppen   Til Forside

Det perfekte fiskevannet?

Vannet er som skapt for sportsfiske. Æ har fiska ørret hele livet og aldri sett et mer spennende vann. Men man er helt avhengig av båt. De lange myrbuktene gjør det nesten umulig å bevege sæ langs land.

Vannet har et bra Marginata og Vespertina fiske, med vannymfer som vårens siste kick. Her er også mange bra maursverminger utover sommeren som gir et bra fiske etter de store. Mygg, vårfluer og øyenstikkere er også på menyen.


 

 

Vannet eies og kultiveres av 2 gårdsbruk. Utenom disse er det kun hytta mi som har fiskerett. Det gjør at man kan padle og fiske i ukesvis uten å møte folk. Vannet har 40km. strandlinje og innehar ørret i alle størrelser. Hvert år leverer vannet kilos fisk på fluestanga mi, med 1,7 som rekord. Hvis fisket er treigt så tar dykke en kosetur med oteren i kveldinga, eller så hiver dykke ut noen garn.

Setter inn bilde...

Det er ingenting som slår døgnflue fiske en fin vårdag. Daffe rundt i båten og lete etter vak. Her finnes også mange plasser å gå i land for å spotte fisken før man serverer flua. Det gir et ekstra kick.

 


Følg Prosjektet på Facebook og Instagram

Til Toppen   Til Forside

  

Flatpram

Æ ønsker å kjøpe en flatpram I tillegg til salgssummen tilbyr æ ei helg, med fred, frihet og fluefiske i Sørlandets kuleste ørret vann. Alle kan få tilgang til plassen gjennom prosjektet Kampeniparadis. Du finner det på Facebook, Instagram og i bloggen Kampeniparadis.com. Her blir dere alene med 40km. strandlinje og flott ørret som kan drepes og spises. Dere kan også bruke oter og hive ut noen garn. Her får æ kilos fisk på fluestanga hvert år og rekorden er foreløpig 1,7kg. Mi kan sikkert bli enige om å låne gamma også (2 senger, kjøkken og varme). Nå har marginataen startet klekkinga. Om ei ukes tid vil vespertinaen sette skikkelig fart i ørreten. Etter Vespertinaen avsluttes det faste vårfisket med ei ukes vannymfe kick. Resten av sesongen har alle de vanlige innsektene på menyen, men det er mauren som dominerer her i furuskogen. Grunnen til at æ tar sjansen på å “blåse Paradiset” er mange. At det bare er to storbønder og hytta mi som har fiskerett betyr en del. At vannet er et drittvann å fiske uten båt er like viktig. Æ tviler på at noen gidder å tjuvfiske her to ganger. Min eneste frykt er at noen er så dumme at de kontakter storbøndene om fiske. Ikke gjør det. Hvis du har lyst til å teste vannet og mener du kan hjelpe mæ med prosjektet, så finner vi sikkert ut av noe. Så lenge storbøndene ikke blir forstyrret så får æ lov å dele dette fantastiske vannet med dykke. Alternativet er å stoppe bloggen/prosjektet, holde kjeft, og fortsette å fråtse i fred, frihet og fluefiske. Men æ klarer ikke å bruke alt, og æ ønsker å dele litt. Hvis dykke ønsker å være alene på en nydelig fiskeplass er dette den beste plassen på Sørlandet. Det tror æ faktisk? Det er et paradis. En annen oppgave æ trenger hjelp til er å rydde et område for trær og greiner. Hvis du behersker ei motorsag og er villig til å sjaue litt, så kan det betale for både hus, båt og rett til å fiske. Alt er litt halvferdig. Det er dette æ ønsker hjelp med. Sjekk bloggen Prosjektet på Kampeniparadis.com.

Følg Prosjektet på Facebook og Instagram

Til Toppen   Til Forside