Arbeidsliv

Dette er bare interessant hvis du vurderer å være med på prosjektet, og treffe mæ.

Dette er skrevet for å prøve å få litt balanse i maset mitt. Æ var en ganske god og stabil arbeider. Det er viktig for mæ å få frem at æ ikke har for vane å sette mæ på ræva og skriker etter hjelp. At æ ikke er slapp og uengasjert.

Æ starta med sandblåsing/industrimaling som 16 åring. Det var en knallhard, farlig og skitten drittjobb. Det ble noen år med mye slit og rot og mye drikking. Alle kjøpte noen øl til frokost og det var alltid en bil til vinmonopolet i middagspausen. Men med litt reising og noen turer i Nordsjøen så kom det inn penger til både mat og drikke.

Etter hvert blei æ malings inspektør hos Kværner Rosenberg. En vakker dag kom Shell’s prosjektleder å spørre om æ ville overta ansvaret for maling og isolasjon på Draugen prosjektet. Det var en lett avgjørelse. Ny kjeledress, dobbel lønn og alt fixa. Flytte ut fra brakkeriggen på Rosenberg verft og inn i en stor leilighet i Stavanger sentrum, med taxi til jobb. Æ hadde faktisk fått Norges mest ettertrakta malerjobb. Æ hadde nådd toppen, og det var noe dritt. Æ var 28 år og rocker, mens resten av Shell staben var 55+ og mest interesserte i kaffe og wienerbrød. Å fortsette festen sammen med guttene som æ kontrollerte på dagtid ble også vanskelig. Det er eneste gangen i livet æ har følt meg ensom.

Men æ er stolt, som en hane, over å bli valgt inn i ledelsen ved bygging av verdens kuleste oljeplattform.

Plattformene våre er noen av verdens største og mest avanserte byggverk, som mi plasserer i et av verdens hardeste miljøer. Vi har noen råe ingeniører.

Da Draugen var ferdig blei æ tilbudt den samme jobben for Conoco da de bygde Heidrun. I pausen etter Heidrun plattformen testa æ en jobb som lærer i fengselsundervisninga hjemme i Kristiansand. På dette tidspunktet hadde æ tilbud fra alle kanter om å reise alle veier og kjæresten var plutselig gravid.

Etter mye pappa tenkning, og noen uker sammen med elevene, ble valget enkelt. Å jobbe med mennesker var dessuten så mye mer spennende enn å passe på noe maling ute i Nordsjøen. Lønna blei selvfølgelig halvert, men for første gang i livet mitt gledet æ mæ til å reise på jobb. De første årene var æ innleid som konsulent, men til slutt måtte æ innom UIA og ta pedagogikken. Æ blei yrkesskole lærer, adjunkt med opprykk, med 3-4 elever og risikotillegg. Inntaket av elever gjorde vi fra bunnen av samfunnet der fengselet hadde første prioritet.

Som lærer møtte æ mange unge og lovende banditter og noen tøffe gjengangere. Æ traff mange som aldri har hatt en sjans i livet. Mange hadde vokst opp i hjem som ble styrt av frykt, vold og rus. Daglig hørte æ historier som sjokkerte mæ. Både om hva guttene hadde gjort og hva de var blitt utsatt for. Noen ting var så drøye at æ måtte inn å “debriefes” og diskutere taushetsplikt og reaksjoner med ledelsen ved yrkesskolen.

Æ blei i overkant involvert i disse “bandittene”. Æ ville så gjerne være den ene autoriteten de respekterte. Æ ville så gjerne gjøre en forskjell. Mange begravelser senere er æ ikke sikker på noen ting.

Når æ ringte og fortalte at æ hadde styrt malinga på Draugen og Heidrun var det “ingen” som sa nei til å ansette elevene våre, sjøl om de kom rett fra fengselet. Æ viste, innerst inne, at flesteparten ikke ville klare å stå i en jobb over tid. Æ viste bare ikke hvem. Æ valgte å gi alle med vilje og stabilitet en mulighet til å vise seg frem i en skikkelig jobb.

Mi lagde et 3 måneders kurs rettet mot oljeindustrien og fikk fengsel, yrkesskole og NAV med på planen. Så begynte mi å sende en strøm av “problemgutter” ut i rotasjon rundt på skipsverftene på Vestlandet.

Mi blei så effektive at det blei både konferanse med to ministre (Jon Lilletun og en annen fyr) til stede i Kristiansand og et EU-prosjekt basert på den lille klassen vår (Skruen) Når mi regna på antall elever i jobb pr. lærer så var mi 2-300 ganger mer effektive enn resten av fengsels Norge.

Klassen vår og Kristiansand fengsel fikk besøk av lærere, ledere og fengselsansatte fra Irland, Nord-Irland, Helles, Romania og Italia.

Det var en spesiell opplevelse å gå inn i ei fengsels celle med 20-30 fanger i tre etasjers køyer i Romania. Å surre rundt mellom bare mordere og seksualforbrytere i et gammelt stjernefengsel i Dublin var au sprøtt. I Belfast var alt delt på grunn av protestanter og katolikker.

Etter “1000 møter og 1000 stivpynta middager” fikk mi faktisk samla oss om noen ganske kostbare felles vyer for kriminalomsorg i EU. I tilfelle du lurer så er Norge suverent best på dette også.

Så blei æ feiloperert og blei NAVer som 42 åring, ca.

Underveis har æ starte noen firmaer og klubber. Alle firmaer er nedlagt uten konkurser. Æ har alltid likt å dille med noe. Gjerne begynne på noe nytt. Æ er dessverre ikke en stayer. Ting blir fort kjedelig.

Følg Prosjektet på Facebook og Instagram

Til Toppen   Til Forside

Narkose

Narkose

Dette er bare interessant hvis du vurderer å være med på prosjektet, og treffe mæ.

Kanskje noen synes det er litt spennende med litt psykisk vingling og galskap. Døgnene i koma er grunnen til det meste av “luriumet” som har inntatt hjernebarken min. Oppvåkninga var drøy.

Det var tøft å ta inn at man hadde fått skikkelig juling. At livet plutselig hadde blitt mye vanskeligere og mer smertefullt. Men det var hodet mitt som bekymra mæ mest. Æ tenkte ukjente tanker og var blitt usikker på alt. Æ skjønte at æ var skikkelig dopa med Epiduralpumpe i ryggen og Morfinpumpe i halsen. Men dette var ikke bare rus.

Det roa seg heldigvis ved hjelp av noen traumemøter, justering av smerteregime, og litt tid. Æ vil takke og bukke til alle dere i hvitt. Det har vært fantastisk å se dere.

Så fort æ klarte å bruke telefonen igjen, skrev æ ned det æ hadde opplevd. I etterkant har æ prøvd å få det litt mer lesbart og tilført ei innledning og ei avslutning. Men innholdet er uforandret. Det var noen spennende minutter, timer og dager.

Her er slik æ husket det 2-3 uker etter ulykka.

“Da æ våkna var det bare fortsettelsen på et langt mareritt. Et mareritt som ikke hadde foregått på jorda. Æ hadde streifet nedom tusenvis av ganger, men det var ikke der æ oppholdt mæ mest. Eller, blei oppholdt, er mer riktig. Æ hadde ingen innflytelse. Æ ble skyfla rundt i et hav av jævlige situasjoner der æ måtte ta vanskelige valg uten betydning. Alt gikk i et tempo som æ ikke klarte å følge med på. Det ble pusha noen grenser i de døgnene.

Æ våkna på Arendal sykehus av en hvit skikkelse som sa Jan Arild, Jan Arild, Jan Arild kan du høre mæ?
“Aaaaaa”
Jan Arild, du er på sykehus. Du har vært med i ei båtulykke. Vi har holdt deg i koma i 4 døgn. Skjønner du Jan Arild?
“Aaaa”
Æ fikk noen sekunder til å ta inn situasjonen. Æ var på et sykehus omgitt av slanger og ledninger som gikk mot en stabel med instrumenter som blinka og blunka te mæ. Det minna mæ om da jeg kjøpte pioneer stereorack i ungdommen. Men denne stabelen var mye høyere, og blå.

Er du der Jan Arild spurte den hvite mannen igjen. “Aaaa en aaaa”. Det var umulig å snakke. Æ hadde noe stort i kjeften. Æ ville bare rive det ut, men armene fungerte ikke?

Æ følte meg veldig grumsete, men æ skjønte at dette ikke var greit. Æ har våkna opp fra koma 15-20 ganger tidligere etter forskjellige ulykker og operasjoner. Å våkne opp fra koma er alltid litt kjipt. Man er forvirra, tørst, og det gjør vondt. Men dette var noe helt annet. En helt annen situasjon. Ingen som pleide å mase på mæ når æ våkna fra koma. Det var alltid mæ som maste. Æ maste alltid om vann og fikk en liten svamp æ kunne suge ut litt fuktighet ut av. Og så maste æ om morfin, som æ aldri fikk på første forsøk. Så var det røykeplaster. Men her var det ei helt annen stemning. Legen var hyggelig, men bestemt. Æ så at det var flere hvite rundt mæ. Nesten som i drømmene æ akkurat hadde kommet meg ut fra. Men nå var æ hjemme igjen. Det var æ nesten sikker på.
Uansett så følte æ mæ fortsatt helt hjelpeløs. Æ kunne ikke bevege en finger. Æ kunne bare tenke litt og si aaaaa.

Æ ble mer og mer sikker på at æ var på jorda og at æ var våken. Æ var ikke aleine og antakelig var æ på bedringens vei. Det var da noe.

Han hvite nevnte noe om Arendal. Det hørtes ganske trygt syns æ. Det er mindre enn 10 mil fra Vennesla. Akkurat nå føltes Arendal helt nydelig. For et par minutter siden var æ tross alt ute i kosmos, på vei til helvete. Da funker Arendal veldig bra.

Men marerittet hadde flere overraskelser på lur. Jan Arild, purra mannen i hvitt. “Aaaa aarraarr” Nå hadde æ vært våken i 3-4 minutter og fått zooma inn litt. Du har slått hull på lungene dine Jan Arild. “Aaarra”. Vi har fylt lungene dine med vann, sa han. Æ nikka hver gang det kom ny informasjons og lagde noen lyder. Det vannet må vi ha ut igjen før du kan puste sjøl. Æ nikka, men æ ville egentlig ikke dette. Vi tar ut det vi klarer før vi fjerner slangen du har i halsen. Så må du bøye deg fort fremover og spy ut resten. Spy så mye du klarer Karlsen, så begynner du å puste etterpå. Nå var det plutselig Karlsen. Æ nikka. Akkurat da var æ livredd. Skulle dette skje nå? Hva var dette. Hadde æ våkna, eller var dette bare enda mer mareritt? Dette grudde æ mæ noe jævlig til. At dette var avhengig av at æ gjorde alt riktig likte æ dårlig. Nå skjønte æ at æ hadde en tjukk slange inn i kjeften. Det blei plutselig grusomt ubehagelig.
Men æ fikk ikke mer tid til å tenke på slangen. Da teller vi til 3 Karlsen sa sjefen i hvitt. Æ nikka og tenkte at nå går alt til helvete igjen.
1, 2, 3, sa mannen, og alt ble kaos med masse folk som holdt mæ i hodet og vippa mæ rundt. Noen sekunder med galskap senere sto spruten ut av kjeften og æ dro inn luft. Det fortsatte å sprute noe greier ut av alle åpninger, men æ fikk luft. Verdens beste luft.

Da den verste sprutinga, surklinga og harkinga var over fikk æ tilbake troa på å overleve igjen. Nå kunne æ puste ganske greit og prøve å finne en rød tråd i denne galskapen. Hva var det som skjedde.
Ei sykesøster kom bort og tørka mæ i ansiktet og spurte hvordan æ hadde det. Æ tror æ er blitt religiøs, svarte æ. Æ blei veldig overaska over ordene som kom ut av kjeften min. Æ har aldri vært religiøs eller hatt andre svermerier i den retningen.

Men nå var det umulig å finne andre fornuftige forklaringer enn at æ hadde møtt noe gudommelige, eller kanskje det var selveste satan æ hadde hilst på? Følelsen av å ha opplevd de siste døgnene i super hastighet og -intensitet var tøffe. At æ bare husket vonde og umulige episoder stressa mæ voldsomt. Æ lukka øynene for å få litt ro. Det føltes som å stege rett inn i helvete igjen. Farten økte, og marerittene satte i gang igjen. Æ sperra opp øyene igjen og var redd. De hvite ville at æ skulle slappe av og sove litt. Men det var absolutt det siste æ ville. Psyken hadde fått seg en real trøkk.

De neste timene fikk æ bedre oversikt over hvordan det sto til med den fysiske biten. Æ hadde knust begge overarmene. Disse hadde blitt åpnet opp og de største beinbitene blei pusla sammen. Ved hjelp av plater og skruer hadde de fått ting til å henge sånn noenlunde sammen. Begge armene måtte åpnes på nytt senere. Den ene ramla fra hverandre på sykehus, den ander hadde for lange skruer. Så hadde æ fått en smell i brystet som hadde brekt alle ribbeina, brystbeinet og punktert lungene. Noe hadde bommet på øye med 1 cm, noe hadde truffet panna og begge beinene trengte 15-20 sting hver. Æ hadde gått på min livs største smell, men æ var fortsatt for rusa til å skjønne det. Og så dukka mamma opp og mi begynte å grine.

Det er enkelt å innse at kroppen er blitt litt ødelagt. Langt vanskeligere er det når det synker inn at hodet au har fått seg en karamell. Det surret nye ukjente tankemønstre rundt i knotten. Det blei noen vanskelige dager på alle måter. Æ opplevde mye de 4 døgnene som må forbli inne i hodet mitt. Æ blir fortsatt kvalm når æ ramler inn i dette grumset. Det tok noen uker før æ klarte å støte vekk det religiøse svermeriet som hadde funnet veien inn i hodet mitt. Men nå er æ fin, tror æ?

Æ tar aldri bilder eller poster noe fra sykehus eller når æ er syk. Æ venter til æ er frisk og kan poste et positivt innlegg. Bildet under ble levert til mæ ei ukes tid etter ulykka. Da hadde æ klart å gå noen meter på en prekestol. Dette førte dessverre til at alt raste sammen inni armen. Det var en merkelig følelse å “flytte armen noen cm. før armen begynner å flytte seg.

Nå fungerer både kropp og hode ganske bra, tror æ. I alle fall sånn passe.

Følg Prosjektet på Facebook og Instagram

Til Toppen   Til Forside

På helsa løs

Dette er bare interessant hvis du vurderer å være med på prosjektet, og treffe mæ.

Hyttetomta blei kjøpt utelukkende for å ha en plass å jobbe og trene. Et prosjekt som skulle tvinge mæ til å jobbe hardt og komme mæ på beinene. Æ hadde et håp om å få til noe tørt og varmt, men forberedt på å måtte “kaste inn handkleet”. Målet er oppnådd både med hytte og helse, men æ har funnet ut at æ aldri kan stoppe.

Kroppen min er til å leve med så lenge den beveges litt. Men æ trenger mange timer i senga og er stiv som en stokk hver morgen. Det tar gjerne 12-14 timer å “fange” 6-8 timer søvn. Når kroppen er trøblete, kjører æ ei fast tankerekk med deilige minner mens æ venter på at morfinen skal sende mæ tilbake til Ole Lukkøye.

På morgenen trenger æ litt medisiner igjen, og litt tid, for å komme mæ på beinene. Etterpå tikker og går det ganske greit, syns æ. Men ei tilgjengelig seng er utgangspunkt for alt som planlegges. Æ må ha en rømningsvei. Æ reiser ikke på byen uten et hotellrom. Men med et hotellrom i bakhånd kan æ både rocke og danse litt. Da halter æ rundt og er klar for det meste.

Det er selvfølgelig ikke bare uflaks at æ har blitt litt “skeiv i ramma”. Æ har alltid vært litt vill og uvøren. Skadene mine favner alt fra uforskyldt og uflaks til idioti og galskap. Jakten på de gode kickene kan være vanskelig å kontrollere. Men mi må aldri stoppe jakta.

Kroppen har fått mye juling, men det har sannelig også hodet. 10 år med tynner, mye lengre med alkohol og et par solide smeller i knollen merkes. Men det var uten tvil dagene i koma som førte til den største forandringa i topplokket. Det har blitt annerledes, og det siger på. Æ har et håp om at det er både på godt og vondt, sett både innen- og utenfra? Årene på heia har sikkert også satt sitt preg? Men heldigvis trives æ fortsatt med mæ sjøl og nesten alle andre mennesker. Og det er fortsatt noen som trives sammen med mæ.

Hytteideen startet med et stort smell for 6-7 år sia. At det smeller litt rundt mæ har vært en rød tråd gjennom livet mitt. Når det kom en sykebil, eller et helikopter, var det ofte mæ de skulle hente.
Det starta i fotball der æ ikke var spesielt god. Men æ kompenserte med knallharde taklinger. Slalåmskiene beherska æ litt bedre og der kunne overmøtet mitt virkelig brukes til noe gøy. Æ reiv av 8-10 korsbånd og leddbånd før æ slutta med sport. Det gikk greit å fixe da, men det merkes nå. På motorsykkel gikk det overaskende greit. Æ har bare et lite arr på leggen etter ulykker på 2 hjuling. Seinere i livet måtte æ bytte høyre hofte etter 3 tidligere operasjoner. Det gikk ikke bra, og æ ble uføre og halt. Det førte til at æ fikk ei erstatning fra Norsk Pasientskade Erstatning som ga mæ litt økonomisk slingringsmonn. Det har vært viktig!

Den siste smellen var det bra trøkk i. Bestekameraten min og mæ hadde en plan om å være med på en fiskekonkurranse i Oggevann. Men det blei bare surr i båten utover natta. Plutselig smalt det og det ble helikopter til Arendal sykehus der de putta mæ i koma i 4 døgn. Æ våkna til knuste armer, alle ribbein og brystbeinet var brukket og lungene punktert++. Æ husker at æ lå i senga med begge armene i fatler og kikka nedover de bandasjerte beinene mine. Nede på ankelen hadde noen skrevet med rød tusj, “Kanskje brukket”. Da hang æ skikkelig med nebbet.

Det var foreløpig siste gang æ hadde brukt for anestesi lege. Jippi.

Æ skjønte fort at denne gangen holdt det ikke med noen runder hos fysioterapeuten. Æ har trent mæ opp 8-10 ganger etter operasjoner og sykehusopphold. Det er noe av det kjedeligste æ vett. Tanken om årevis med faste dager på et treningssenter var nesten umulig å tenke. Det ble heldigvis bare 8 måneder med løfting av vekter før æ traff jackpot.

Æ ble eier av 4 mål branntomt ved det fineste vannet æ viste om. Hele lia så ut som svarte helvete. Men æ starta i en kant og tok tilbake en liten flekk. Naturen ordnet resten.

Å være positiv er gull. Men æ vett samtidig at æ driver med mye som er livsfarlig her oppe. Æ behersker ingenting av det æ driver med, og æ er helt aleine. Æ har alltid med telefonen når æ beveger mæ utenfor hytta. Min store frykt er å bli liggende fastklemt under et tre eller et kjøretøy. Derfor lager æ telefon avtaler med venner når æ skal felle et tre eller gjøre andre farlige ting. Æ tenker HMS og gjør så godt æ kan for å holde mæ unna farlige situasjoner. Samtidig så håper æ inderlig at hvis det kommer en ny stor smell så må den for guds skyld være hard nok.

Æ er ikke sprek, men æ fungerer helt fint. Æ gjør mer enn de fleste på min alder, men æ trenger litt hjelp fra “big pharma”. Æ trenger litt Morfin og Testosteron for å smøre både hode og kropp.

Æ vil prøve å ikke mene for mye her. Men æ vil gi et råd til alle dere mannfolk som har passert 50 år. Sjekk testosteronnivået ditt. Nå tenker du sikkert på potensen? Jepp, det fungerer nesten tungvint bra. Men det er i psyken den store verdien ligger. Du blir fornøyd med deg sjøl, får troa tilbake og ser lyst på fremtiden. Du blir optimist. Dessuten begynner kroppen å bygge muskler igjen. For meg har det vært et vidunder stoff på blå resept. Æ føler mæ som en mann igjen.

Æ var hos urolog i november. Deretter blei det MR, spesialist, MR i et rasende tempo. Lille julaften hadde æ fått prostata kreft. Det er ikke veldig stressende, og det kan vel for faen ikke være prostataen som skal knekke mæ? Syns bare det dugde som nyhet her til slutt.

Dette går kjempebra. Men med litt småtrøblete netter er det blitt enda viktigere at dagene har noe å gi. Selv om æ nesten har slutta med alkohol vil æ gjerne at det skal være litt fest. Håper at æ treffer nye folk som gir meg litt av det æ søker. Kanskje du, siden du faktisk gidder å lese dette?

Følg Prosjektet på Facebook og Instagram

Til Toppen   Til Forside