Dette er bare interessant hvis du vurderer å være med på prosjektet, og treffe mæ.
Hyttetomta blei kjøpt utelukkende for å ha en plass å jobbe og trene. Et prosjekt som skulle tvinge mæ til å jobbe hardt og komme mæ på beinene. Æ hadde et håp om å få til noe tørt og varmt, men forberedt på å måtte “kaste inn handkleet”. Målet er oppnådd både med hytte og helse, men æ har funnet ut at æ aldri kan stoppe.
Kroppen min er til å leve med så lenge den beveges litt. Men æ trenger mange timer i senga og er stiv som en stokk hver morgen. Det tar gjerne 12-14 timer å “fange” 6-8 timer søvn. Når kroppen er trøblete, kjører æ ei fast tankerekk med deilige minner mens æ venter på at morfinen skal sende mæ tilbake til Ole Lukkøye.
På morgenen trenger æ litt medisiner igjen, og litt tid, for å komme mæ på beinene. Etterpå tikker og går det ganske greit, syns æ. Men ei tilgjengelig seng er utgangspunkt for alt som planlegges. Æ må ha en rømningsvei. Æ reiser ikke på byen uten et hotellrom. Men med et hotellrom i bakhånd kan æ både rocke og danse litt. Da halter æ rundt og er klar for det meste.
Det er selvfølgelig ikke bare uflaks at æ har blitt litt “skeiv i ramma”. Æ har alltid vært litt vill og uvøren. Skadene mine favner alt fra uforskyldt og uflaks til idioti og galskap. Jakten på de gode kickene kan være vanskelig å kontrollere. Men mi må aldri stoppe jakta.
Kroppen har fått mye juling, men det har sannelig også hodet. 10 år med tynner, mye lengre med alkohol og et par solide smeller i knollen merkes. Men det var uten tvil dagene i koma som førte til den største forandringa i topplokket. Det har blitt annerledes, og det siger på. Æ har et håp om at det er både på godt og vondt, sett både innen- og utenfra? Årene på heia har sikkert også satt sitt preg? Men heldigvis trives æ fortsatt med mæ sjøl og nesten alle andre mennesker. Og det er fortsatt noen som trives sammen med mæ.
Hytteideen startet med et stort smell for 6-7 år sia. At det smeller litt rundt mæ har vært en rød tråd gjennom livet mitt. Når det kom en sykebil, eller et helikopter, var det ofte mæ de skulle hente.
Det starta i fotball der æ ikke var spesielt god. Men æ kompenserte med knallharde taklinger. Slalåmskiene beherska æ litt bedre og der kunne overmøtet mitt virkelig brukes til noe gøy. Æ reiv av 8-10 korsbånd og leddbånd før æ slutta med sport. Det gikk greit å fixe da, men det merkes nå. På motorsykkel gikk det overaskende greit. Æ har bare et lite arr på leggen etter ulykker på 2 hjuling. Seinere i livet måtte æ bytte høyre hofte etter 3 tidligere operasjoner. Det gikk ikke bra, og æ ble uføre og halt. Det førte til at æ fikk ei erstatning fra Norsk Pasientskade Erstatning som ga mæ litt økonomisk slingringsmonn. Det har vært viktig!
Den siste smellen var det bra trøkk i. Bestekameraten min og mæ hadde en plan om å være med på en fiskekonkurranse i Oggevann. Men det blei bare surr i båten utover natta. Plutselig smalt det og det ble helikopter til Arendal sykehus der de putta mæ i koma i 4 døgn. Æ våkna til knuste armer, alle ribbein og brystbeinet var brukket og lungene punktert++. Æ husker at æ lå i senga med begge armene i fatler og kikka nedover de bandasjerte beinene mine. Nede på ankelen hadde noen skrevet med rød tusj, “Kanskje brukket”. Da hang æ skikkelig med nebbet.
Det var foreløpig siste gang æ hadde brukt for anestesi lege. Jippi.
Æ skjønte fort at denne gangen holdt det ikke med noen runder hos fysioterapeuten. Æ har trent mæ opp 8-10 ganger etter operasjoner og sykehusopphold. Det er noe av det kjedeligste æ vett. Tanken om årevis med faste dager på et treningssenter var nesten umulig å tenke. Det ble heldigvis bare 8 måneder med løfting av vekter før æ traff jackpot.
Æ ble eier av 4 mål branntomt ved det fineste vannet æ viste om. Hele lia så ut som svarte helvete. Men æ starta i en kant og tok tilbake en liten flekk. Naturen ordnet resten.
Å være positiv er gull. Men æ vett samtidig at æ driver med mye som er livsfarlig her oppe. Æ behersker ingenting av det æ driver med, og æ er helt aleine. Æ har alltid med telefonen når æ beveger mæ utenfor hytta. Min store frykt er å bli liggende fastklemt under et tre eller et kjøretøy. Derfor lager æ telefon avtaler med venner når æ skal felle et tre eller gjøre andre farlige ting. Æ tenker HMS og gjør så godt æ kan for å holde mæ unna farlige situasjoner. Samtidig så håper æ inderlig at hvis det kommer en ny stor smell så må den for guds skyld være hard nok.
Æ er ikke sprek, men æ fungerer helt fint. Æ gjør mer enn de fleste på min alder, men æ trenger litt hjelp fra “big pharma”. Æ trenger litt Morfin og Testosteron for å smøre både hode og kropp.
Æ vil prøve å ikke mene for mye her. Men æ vil gi et råd til alle dere mannfolk som har passert 50 år. Sjekk testosteronnivået ditt. Nå tenker du sikkert på potensen? Jepp, det fungerer nesten tungvint bra. Men det er i psyken den store verdien ligger. Du blir fornøyd med deg sjøl, får troa tilbake og ser lyst på fremtiden. Du blir optimist. Dessuten begynner kroppen å bygge muskler igjen. For meg har det vært et vidunder stoff på blå resept. Æ føler mæ som en mann igjen.
Æ var hos urolog i november. Deretter blei det MR, spesialist, MR i et rasende tempo. Lille julaften hadde æ fått prostata kreft. Det er ikke veldig stressende, og det kan vel for faen ikke være prostataen som skal knekke mæ? Syns bare det dugde som nyhet her til slutt.
Dette går kjempebra. Men med litt småtrøblete netter er det blitt enda viktigere at dagene har noe å gi. Selv om æ nesten har slutta med alkohol vil æ gjerne at det skal være litt fest. Håper at æ treffer nye folk som gir meg litt av det æ søker. Kanskje du, siden du faktisk gidder å lese dette?