Narkose

Narkose

Dette er bare interessant hvis du vurderer å være med på prosjektet, og treffe mæ.

Kanskje noen synes det er litt spennende med litt psykisk vingling og galskap. Døgnene i koma er grunnen til det meste av “luriumet” som har inntatt hjernebarken min. Oppvåkninga var drøy.

Det var tøft å ta inn at man hadde fått skikkelig juling. At livet plutselig hadde blitt mye vanskeligere og mer smertefullt. Men det var hodet mitt som bekymra mæ mest. Æ tenkte ukjente tanker og var blitt usikker på alt. Æ skjønte at æ var skikkelig dopa med Epiduralpumpe i ryggen og Morfinpumpe i halsen. Men dette var ikke bare rus.

Det roa seg heldigvis ved hjelp av noen traumemøter, justering av smerteregime, og litt tid. Æ vil takke og bukke til alle dere i hvitt. Det har vært fantastisk å se dere.

Så fort æ klarte å bruke telefonen igjen, skrev æ ned det æ hadde opplevd. I etterkant har æ prøvd å få det litt mer lesbart og tilført ei innledning og ei avslutning. Men innholdet er uforandret. Det var noen spennende minutter, timer og dager.

Her er slik æ husket det 2-3 uker etter ulykka.

“Da æ våkna var det bare fortsettelsen på et langt mareritt. Et mareritt som ikke hadde foregått på jorda. Æ hadde streifet nedom tusenvis av ganger, men det var ikke der æ oppholdt mæ mest. Eller, blei oppholdt, er mer riktig. Æ hadde ingen innflytelse. Æ ble skyfla rundt i et hav av jævlige situasjoner der æ måtte ta vanskelige valg uten betydning. Alt gikk i et tempo som æ ikke klarte å følge med på. Det ble pusha noen grenser i de døgnene.

Æ våkna på Arendal sykehus av en hvit skikkelse som sa Jan Arild, Jan Arild, Jan Arild kan du høre mæ?
“Aaaaaa”
Jan Arild, du er på sykehus. Du har vært med i ei båtulykke. Vi har holdt deg i koma i 4 døgn. Skjønner du Jan Arild?
“Aaaa”
Æ fikk noen sekunder til å ta inn situasjonen. Æ var på et sykehus omgitt av slanger og ledninger som gikk mot en stabel med instrumenter som blinka og blunka te mæ. Det minna mæ om da jeg kjøpte pioneer stereorack i ungdommen. Men denne stabelen var mye høyere, og blå.

Er du der Jan Arild spurte den hvite mannen igjen. “Aaaa en aaaa”. Det var umulig å snakke. Æ hadde noe stort i kjeften. Æ ville bare rive det ut, men armene fungerte ikke?

Æ følte meg veldig grumsete, men æ skjønte at dette ikke var greit. Æ har våkna opp fra koma 15-20 ganger tidligere etter forskjellige ulykker og operasjoner. Å våkne opp fra koma er alltid litt kjipt. Man er forvirra, tørst, og det gjør vondt. Men dette var noe helt annet. En helt annen situasjon. Ingen som pleide å mase på mæ når æ våkna fra koma. Det var alltid mæ som maste. Æ maste alltid om vann og fikk en liten svamp æ kunne suge ut litt fuktighet ut av. Og så maste æ om morfin, som æ aldri fikk på første forsøk. Så var det røykeplaster. Men her var det ei helt annen stemning. Legen var hyggelig, men bestemt. Æ så at det var flere hvite rundt mæ. Nesten som i drømmene æ akkurat hadde kommet meg ut fra. Men nå var æ hjemme igjen. Det var æ nesten sikker på.
Uansett så følte æ mæ fortsatt helt hjelpeløs. Æ kunne ikke bevege en finger. Æ kunne bare tenke litt og si aaaaa.

Æ ble mer og mer sikker på at æ var på jorda og at æ var våken. Æ var ikke aleine og antakelig var æ på bedringens vei. Det var da noe.

Han hvite nevnte noe om Arendal. Det hørtes ganske trygt syns æ. Det er mindre enn 10 mil fra Vennesla. Akkurat nå føltes Arendal helt nydelig. For et par minutter siden var æ tross alt ute i kosmos, på vei til helvete. Da funker Arendal veldig bra.

Men marerittet hadde flere overraskelser på lur. Jan Arild, purra mannen i hvitt. “Aaaa aarraarr” Nå hadde æ vært våken i 3-4 minutter og fått zooma inn litt. Du har slått hull på lungene dine Jan Arild. “Aaarra”. Vi har fylt lungene dine med vann, sa han. Æ nikka hver gang det kom ny informasjons og lagde noen lyder. Det vannet må vi ha ut igjen før du kan puste sjøl. Æ nikka, men æ ville egentlig ikke dette. Vi tar ut det vi klarer før vi fjerner slangen du har i halsen. Så må du bøye deg fort fremover og spy ut resten. Spy så mye du klarer Karlsen, så begynner du å puste etterpå. Nå var det plutselig Karlsen. Æ nikka. Akkurat da var æ livredd. Skulle dette skje nå? Hva var dette. Hadde æ våkna, eller var dette bare enda mer mareritt? Dette grudde æ mæ noe jævlig til. At dette var avhengig av at æ gjorde alt riktig likte æ dårlig. Nå skjønte æ at æ hadde en tjukk slange inn i kjeften. Det blei plutselig grusomt ubehagelig.
Men æ fikk ikke mer tid til å tenke på slangen. Da teller vi til 3 Karlsen sa sjefen i hvitt. Æ nikka og tenkte at nå går alt til helvete igjen.
1, 2, 3, sa mannen, og alt ble kaos med masse folk som holdt mæ i hodet og vippa mæ rundt. Noen sekunder med galskap senere sto spruten ut av kjeften og æ dro inn luft. Det fortsatte å sprute noe greier ut av alle åpninger, men æ fikk luft. Verdens beste luft.

Da den verste sprutinga, surklinga og harkinga var over fikk æ tilbake troa på å overleve igjen. Nå kunne æ puste ganske greit og prøve å finne en rød tråd i denne galskapen. Hva var det som skjedde.
Ei sykesøster kom bort og tørka mæ i ansiktet og spurte hvordan æ hadde det. Æ tror æ er blitt religiøs, svarte æ. Æ blei veldig overaska over ordene som kom ut av kjeften min. Æ har aldri vært religiøs eller hatt andre svermerier i den retningen.

Men nå var det umulig å finne andre fornuftige forklaringer enn at æ hadde møtt noe gudommelige, eller kanskje det var selveste satan æ hadde hilst på? Følelsen av å ha opplevd de siste døgnene i super hastighet og -intensitet var tøffe. At æ bare husket vonde og umulige episoder stressa mæ voldsomt. Æ lukka øynene for å få litt ro. Det føltes som å stege rett inn i helvete igjen. Farten økte, og marerittene satte i gang igjen. Æ sperra opp øyene igjen og var redd. De hvite ville at æ skulle slappe av og sove litt. Men det var absolutt det siste æ ville. Psyken hadde fått seg en real trøkk.

De neste timene fikk æ bedre oversikt over hvordan det sto til med den fysiske biten. Æ hadde knust begge overarmene. Disse hadde blitt åpnet opp og de største beinbitene blei pusla sammen. Ved hjelp av plater og skruer hadde de fått ting til å henge sånn noenlunde sammen. Begge armene måtte åpnes på nytt senere. Den ene ramla fra hverandre på sykehus, den ander hadde for lange skruer. Så hadde æ fått en smell i brystet som hadde brekt alle ribbeina, brystbeinet og punktert lungene. Noe hadde bommet på øye med 1 cm, noe hadde truffet panna og begge beinene trengte 15-20 sting hver. Æ hadde gått på min livs største smell, men æ var fortsatt for rusa til å skjønne det. Og så dukka mamma opp og mi begynte å grine.

Det er enkelt å innse at kroppen er blitt litt ødelagt. Langt vanskeligere er det når det synker inn at hodet au har fått seg en karamell. Det surret nye ukjente tankemønstre rundt i knotten. Det blei noen vanskelige dager på alle måter. Æ opplevde mye de 4 døgnene som må forbli inne i hodet mitt. Æ blir fortsatt kvalm når æ ramler inn i dette grumset. Det tok noen uker før æ klarte å støte vekk det religiøse svermeriet som hadde funnet veien inn i hodet mitt. Men nå er æ fin, tror æ?

Æ tar aldri bilder eller poster noe fra sykehus eller når æ er syk. Æ venter til æ er frisk og kan poste et positivt innlegg. Bildet under ble levert til mæ ei ukes tid etter ulykka. Da hadde æ klart å gå noen meter på en prekestol. Dette førte dessverre til at alt raste sammen inni armen. Det var en merkelig følelse å “flytte armen noen cm. før armen begynner å flytte seg.

Nå fungerer både kropp og hode ganske bra, tror æ. I alle fall sånn passe.

Følg Prosjektet på Facebook og Instagram

Til Toppen   Til Forside

Posted on Categories Om meg