Arbeidsliv

Dette er bare interessant hvis du vurderer å være med på prosjektet, og treffe mæ.

Dette er skrevet for å prøve å få litt balanse i maset mitt. Æ var en ganske god og stabil arbeider. Det er viktig for mæ å få frem at æ ikke har for vane å sette mæ på ræva og skriker etter hjelp. At æ ikke er slapp og uengasjert.

Æ starta med sandblåsing/industrimaling som 16 åring. Det var en knallhard, farlig og skitten drittjobb. Det ble noen år med mye slit og rot og mye drikking. Alle kjøpte noen øl til frokost og det var alltid en bil til vinmonopolet i middagspausen. Men med litt reising og noen turer i Nordsjøen så kom det inn penger til både mat og drikke.

Etter hvert blei æ malings inspektør hos Kværner Rosenberg. En vakker dag kom Shell’s prosjektleder å spørre om æ ville overta ansvaret for maling og isolasjon på Draugen prosjektet. Det var en lett avgjørelse. Ny kjeledress, dobbel lønn og alt fixa. Flytte ut fra brakkeriggen på Rosenberg verft og inn i en stor leilighet i Stavanger sentrum, med taxi til jobb. Æ hadde faktisk fått Norges mest ettertrakta malerjobb. Æ hadde nådd toppen, og det var noe dritt. Æ var 28 år og rocker, mens resten av Shell staben var 55+ og mest interesserte i kaffe og wienerbrød. Å fortsette festen sammen med guttene som æ kontrollerte på dagtid ble også vanskelig. Det er eneste gangen i livet æ har følt meg ensom.

Men æ er stolt, som en hane, over å bli valgt inn i ledelsen ved bygging av verdens kuleste oljeplattform.

Plattformene våre er noen av verdens største og mest avanserte byggverk, som mi plasserer i et av verdens hardeste miljøer. Vi har noen råe ingeniører.

Da Draugen var ferdig blei æ tilbudt den samme jobben for Conoco da de bygde Heidrun. I pausen etter Heidrun plattformen testa æ en jobb som lærer i fengselsundervisninga hjemme i Kristiansand. På dette tidspunktet hadde æ tilbud fra alle kanter om å reise alle veier og kjæresten var plutselig gravid.

Etter mye pappa tenkning, og noen uker sammen med elevene, ble valget enkelt. Å jobbe med mennesker var dessuten så mye mer spennende enn å passe på noe maling ute i Nordsjøen. Lønna blei selvfølgelig halvert, men for første gang i livet mitt gledet æ mæ til å reise på jobb. De første årene var æ innleid som konsulent, men til slutt måtte æ innom UIA og ta pedagogikken. Æ blei yrkesskole lærer, adjunkt med opprykk, med 3-4 elever og risikotillegg. Inntaket av elever gjorde vi fra bunnen av samfunnet der fengselet hadde første prioritet.

Som lærer møtte æ mange unge og lovende banditter og noen tøffe gjengangere. Æ traff mange som aldri har hatt en sjans i livet. Mange hadde vokst opp i hjem som ble styrt av frykt, vold og rus. Daglig hørte æ historier som sjokkerte mæ. Både om hva guttene hadde gjort og hva de var blitt utsatt for. Noen ting var så drøye at æ måtte inn å “debriefes” og diskutere taushetsplikt og reaksjoner med ledelsen ved yrkesskolen.

Æ blei i overkant involvert i disse “bandittene”. Æ ville så gjerne være den ene autoriteten de respekterte. Æ ville så gjerne gjøre en forskjell. Mange begravelser senere er æ ikke sikker på noen ting.

Når æ ringte og fortalte at æ hadde styrt malinga på Draugen og Heidrun var det “ingen” som sa nei til å ansette elevene våre, sjøl om de kom rett fra fengselet. Æ viste, innerst inne, at flesteparten ikke ville klare å stå i en jobb over tid. Æ viste bare ikke hvem. Æ valgte å gi alle med vilje og stabilitet en mulighet til å vise seg frem i en skikkelig jobb.

Mi lagde et 3 måneders kurs rettet mot oljeindustrien og fikk fengsel, yrkesskole og NAV med på planen. Så begynte mi å sende en strøm av “problemgutter” ut i rotasjon rundt på skipsverftene på Vestlandet.

Mi blei så effektive at det blei både konferanse med to ministre (Jon Lilletun og en annen fyr) til stede i Kristiansand og et EU-prosjekt basert på den lille klassen vår (Skruen) Når mi regna på antall elever i jobb pr. lærer så var mi 2-300 ganger mer effektive enn resten av fengsels Norge.

Klassen vår og Kristiansand fengsel fikk besøk av lærere, ledere og fengselsansatte fra Irland, Nord-Irland, Helles, Romania og Italia.

Det var en spesiell opplevelse å gå inn i ei fengsels celle med 20-30 fanger i tre etasjers køyer i Romania. Å surre rundt mellom bare mordere og seksualforbrytere i et gammelt stjernefengsel i Dublin var au sprøtt. I Belfast var alt delt på grunn av protestanter og katolikker.

Etter “1000 møter og 1000 stivpynta middager” fikk mi faktisk samla oss om noen ganske kostbare felles vyer for kriminalomsorg i EU. I tilfelle du lurer så er Norge suverent best på dette også.

Så blei æ feiloperert og blei NAVer som 42 åring, ca.

Underveis har æ starte noen firmaer og klubber. Alle firmaer er nedlagt uten konkurser. Æ har alltid likt å dille med noe. Gjerne begynne på noe nytt. Æ er dessverre ikke en stayer. Ting blir fort kjedelig.

Følg Prosjektet på Facebook og Instagram

Til Toppen   Til Forside

Posted on Categories Om meg